Jeg er ganske urolig for tiden. Arne fylte nylig 27 år (ja, han er enda ung) og jeg har minst 3 år igjen på universitetet før jeg er ferdig utdannet. Planen er å fullføre disse tre årene med nordisk språk og litteratur, ta et år spansk og så et år med pedagogikk. Og vips, så er jeg ferdigutdannet lærer. Men det er så fryktelig lenge til! Samtidig så får "alle" barn, og "alle" kjøper seg større leiligheter eller rekkehus. "Alle" kommer videre i livet, bare ikke jeg. Slik føles det. Livet er litt karusell for tiden, men jeg klarer ikke å henge med. Det virker som alt skal gå så fort, man skal ha en bra utdanning (eller ikke utdanning i det hele tatt), finne en bra mann, få vakre barn og innrede et vakkert hjem.Jeg nerder mye inne på finn.no for tiden, der leser jeg boligsalgsrapporter og leter etter drømmeboligen. Vi følger med på markedet, og på finanskrisen. Men alt er liksom så skremmende. Tenk om vi ikke får solgt 30kvadratsleiligheten vår? Burde jeg slutte på jobb for å klare studiene? Eller burde jeg ikke? Finanskrisen gaper mot meg som et digert, truende monster. Men den har ikke tatt oss, har den vel? Så jeg aner ikke hvorfor jeg stresser. Men man kan aldri vite...!
Hva er viktigst? Kanskje er det bedre å bo trangt, uten soverom, gjesterom eller skikkelig kjøkken. Da er man i alle fall trygg på at man klarer å betale for det man har. Vi bor i det minste midt i smørøyet. Er ikke det positivt? Men så har jeg så lyst til å bo i et søtt rekkehus, med en søt hage. Jeg vet akkuratt hvordan jeg vil innrede det. Og jeg vet akkuratt hvilke bøker, klær og barnevogn barnet vårt skal ha. (LES: fremtidig baby). Kjenner jeg blir så rastløs, det føles lenge å vente. Det er rett før tårene pipler frem ved synet av barnetøysavdelingen på H&M. Trodde aldri jeg skulle bli så verpesyk. Det er rett før jeg dryler p-pille brettet ut vinduet. Men da måtte jeg bare kjøpt nye, og livet ville fortsatt være fylt med hektiske arbeidsdager og eksamensangst.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar