Get real

Kjære deg, ja DU!
Jeg valgte å legge alle mine personlige følelser til side. Jeg valgte å ikke rippe opp i noe. Jeg valgte å sette dine behov fremfor mine, fordi jeg virkelig trodde at du hadde det kjempevanskelig. Jeg var villig til å gå til verdens ende for deg, for at du skulle kunne leve et normalt liv igjen, slutte med all form for rus, og begynne å leve livet ditt slik det var tenkt til å være. Jeg lyttet til deg igår. Jeg satte av hele dagen min for deg, til tross for at jeg trengte den dagen til å jobbe med hjemmeeksamen. Jeg ville bare stille opp for deg, glemme hvem du var for meg engang, hjelpe deg som om du bare var en tilfeldig person som trengte hjelp. Og jeg ville hjelpe deg, jeg valgte å glemme hvor mye og hvor hardt du har såret meg og min ektemann. Jeg fant frem min beste vaffeloppskrift og laget vafler til deg, jeg vartet opp for deg så godt jeg kunne, til tross for at jeg innerst inne er kjempesåret av deg. Ironisk nok har jeg fremdeles et behov for å vise at jeg duger for deg. ("Se mamma, jeg scorte mål for deg!") Jeg prøver å være en god søster, datter, kone og svigerdatter. Jeg ville vise deg noen klipp vi hadde filmet av søstrene mine, da ble det for mye for deg. Du gikk. Du taklet ikke omsorgen vår. Hva gjorde vi galt? Ingenting, tror jeg. Jeg mente i alle fall ikke noe galt. Hvordan vil du takle å treffe barna dine når du ikke takler å se dem på bilder og film engang? Hvordan tror du man retter opp i feilene man har gjort, uten å møte på virkeligheten? Vær så snill, det er bare så utrolig patetisk.