Tom for ord....

Funderinger

Er livet det du gjør ut av det selv? Eller skal vi gi sosiologene rett i at arv spiller en kjempestor rolle for DITT liv? Læreren min i sosialkunnskap på videregående mente bestemt at dersom dine foreldre var fattige, rusmisbrukere eller hadde psyksisk sykdom, jo da ville "dritten" bli overført til deg som barn av disse foreldrene. Jeg er ikke enig. Jeg tror at det er fullt mulig å leve et bra liv fylt med mening, selv om mor eller far ikke klarer det. Sosiologene har nemlig gått glipp av noe, nemlig det faktum at vi har en Far i Himmelen som har fredstanker for oss, og ikke tanker til ulykke. Han har faktisk en plan for oss! Gud ønsker det beste for oss, så hvorfor skulle ikke vi da fortsette å kjempe?

Fant foressten igjen en nydelig sang! Verd å lytte til.

Det handler ikke om å gi opp

... Men å gi seg hen, og overlate byrdene til Gud.
Det er ikke alltid like enkelt å praktisere det. Det vet jeg alt om. Jeg har ofte så lett for å drukne livet mitt i bekymringer, jeg holder Arne våken med tankene mine, og det går utover pensumlesing og eksamen. De siste dagene har vært ganske tøffe og jeg har vært livredd for å miste noen som betyr verden for meg. Det er så enkelt å bekymre seg, det er så lett å la tankene sette seg i hodet på en, når de negative tankene først har fått tak, kretser de rundt til man får hodepine. Det gjør vondt når mennesker jeg er glad i ikke har det bra. Det skjærer i hjertet mitt. Men noen ganger kommer det til et punkt der man ikke kan gjøre så mye lenger, bare være der og la andre vite at man er tilgjengelig hvis de trenger en. Av og til må man bare legge familie og venner i Guds hender og stole på at Han tar vare på dem. Av og til må man bare stole på at Gud er den Han har sagt seg å være.

Arne!

Takk for at du alltid støtter meg i det jeg gjør, og for at du sier i fra når du er uenig. Jeg er virkelig takknemlig for at jeg møtte deg en regntung novemberkveld for 4 år siden. Det er rart å tenke på hvordan ting utvikler seg. Plutselig gikk det opp for meg at vi snart har vært gift i et halvt år! Og tiden raser fortsatt avgårde. Noen ganger stopper jeg opp og lurer på hvorfor du fremdeles er gift med meg, og jeg lurer på hva du så i meg i det hele tatt. Jeg kan være en skikkelig drittkjerring når jeg er sliten, kanskje spesielt nå i eksamenstiden. Det er litt nytt for meg å lese til 5 universitetseksamener og jobbe 30% ved siden av. I de mørke stundene, når alt synes håpløst, når jeg føler jeg ligger bak skjema i forhold til alle forpliktelser og når alt virker kjipt (den trange leiligheten, det dumme klesstativet, den dumme puten min, dusteoppgaver i lingvistikk etc), da stiller du opp. Jeg burde takket oftere for det. Du er ganske fantastisk Arne. Jeg elsker deg! ...Egentlig. :P Også når du snorker så høyt at nattesøvnen min ryker. Ha,ha...!

PS: Ja, jeg skal jobbe videre med språkoppgaven her. Måtte bare stoppe litt opp og tenke over hvilken gave Gud egentlig sendte i min vei.

Get real

Kjære deg, ja DU!
Jeg valgte å legge alle mine personlige følelser til side. Jeg valgte å ikke rippe opp i noe. Jeg valgte å sette dine behov fremfor mine, fordi jeg virkelig trodde at du hadde det kjempevanskelig. Jeg var villig til å gå til verdens ende for deg, for at du skulle kunne leve et normalt liv igjen, slutte med all form for rus, og begynne å leve livet ditt slik det var tenkt til å være. Jeg lyttet til deg igår. Jeg satte av hele dagen min for deg, til tross for at jeg trengte den dagen til å jobbe med hjemmeeksamen. Jeg ville bare stille opp for deg, glemme hvem du var for meg engang, hjelpe deg som om du bare var en tilfeldig person som trengte hjelp. Og jeg ville hjelpe deg, jeg valgte å glemme hvor mye og hvor hardt du har såret meg og min ektemann. Jeg fant frem min beste vaffeloppskrift og laget vafler til deg, jeg vartet opp for deg så godt jeg kunne, til tross for at jeg innerst inne er kjempesåret av deg. Ironisk nok har jeg fremdeles et behov for å vise at jeg duger for deg. ("Se mamma, jeg scorte mål for deg!") Jeg prøver å være en god søster, datter, kone og svigerdatter. Jeg ville vise deg noen klipp vi hadde filmet av søstrene mine, da ble det for mye for deg. Du gikk. Du taklet ikke omsorgen vår. Hva gjorde vi galt? Ingenting, tror jeg. Jeg mente i alle fall ikke noe galt. Hvordan vil du takle å treffe barna dine når du ikke takler å se dem på bilder og film engang? Hvordan tror du man retter opp i feilene man har gjort, uten å møte på virkeligheten? Vær så snill, det er bare så utrolig patetisk.

Vrææææl!!!!

Eksamensangsten har gjort sitt inntog. Den lammer hjernen, tanken, gleden og alle andre forpliktelser jeg har for tiden. Jeg skriver allerede på to hjemmeeksamener, men jeg er selvsagt livredd for å stryke. Jeg innser at jeg egentlig bør mure meg inne fra nå av og frem til tirsdag 16.desember. Da er min siste eksamen og jeg får forhåpentligvis pustet ut noen timer og sove godt en natt før det braker løs igjen: med julejobbing! For når den siste eksamenen er unnagjort, bærer det avgårde til jobb for å selge bøker til jul. Og på kjøpesentrene er det som kjent alltid travelt de siste ukene før jul, så dette kan bli morsomt. Så folkens, vær så snill og send meg julegaveønsker på SMS, mail eller her på bloggen. Hvis ikke får dere en bok til jul. :P He,he...
Jeg vet at mange kjøpesentre har søndagsåpent, så teoretisk sett kan jeg handle julegaver da. Men det er et problem; jeg jobber selv på et kjøpesenter, dvs. at jeg er på jobb de søndagene det gjelder. Noen som forslag til hvordan en løser tidsklemma? Jeg trenger virkelig råd....

I all panikk, deres Cecy

Ønskeliste vs handleliste

Jeg har alltid tenkt på ønskelister som en handleliste "light". Da jeg var barn skrev venner av meg ønskelister, og så fikk de det de hadde skrevet ned på listen sin. Jeg ser ikke helt poenget med det. (Eks. Jeg ønsker meg....en "Acer AS5920G Bærbar datamaskin!").
Men jeg ser at ønskelister kan være en inspirasjonskilde, det kan gi et pekepinn/forslag til gaver. Hvis man faktisk trenger noe, så er det bedre å si det når noen spør enn å svare et beskjedent "vet ikke". Derfor har jeg besluttet å skrive ønskeliste, fordi jeg bla. kunne trenge tøfler og noen fagbøker. Så, kjære familie og kjære venner (som jeg fremdeles utveksler gaver med), jeg legger herved ut min ønskeliste her på bloggen. Scroll ned og du vil finne ditt etterlengtede svar. :)

PS: Jeg ser jeg må skrive et innlegg om markedsstyrt julefeiring snart. Jeg klarer neppe å dy meg. Forhåpentligvis blir det et litt bedre innlegg enn dette, retorisk sett og språklig sett.

For en mann!

"JAAA!! Obama vant!" Arne, som stod opp tidlig for å gjøre seg klar til en tredagers heimevernsøvelse, vekket meg der han stod i stuen og ropte. Til tross for at jeg ble rykket ut av søvnen på en relativ brutal måte, og lenge før jeg skulle stå opp, kom det et mumlende haleluja fra meg, og jeg måtte selvsagt stå opp og få med meg nyhetene. Men denne morgenen var jeg ikke gretten over å bli vekket på en litt utradisjonell måte.

Det er vanskelig å holde tårene tilbake når man ser amerikanerenes feiring av valget. Jeg fant Barack Obama utrolig fengende for rundt et år siden, først og fremst på grunn av lidenskapen, engasjementet og talegavene han har. Ja, politikere er ofte både taletrengte og gode retorikere, men det er likevel noe spesielt med Obama. Han viser en stor empati for dem som er svakest stilt i USA og i verden, og han taler kanskje spesielt deres sak. Jeg får virkelig problemer med å holde gråten tilbake når jeg om og om igjen hører utdrag av Obamas tale. Han har virkelig evnen til å engasjere folk, aldri har så mange brukt stemmeretten sin. Før trodde mange amerikanere at de ikke kunne utgjøre noen forskjell. Ved det 44. presidentvalget stemte mange voksne amerikanere for aller første gang. Gratulerer Obama! Jeg håper den gode viljen, solidariteten og engasjementet for de svakeste ikke dør ut og at kampen mot urettferdighet fremdeles vil stå sterkt, også når det har gått noen år.

Men nå runger jubelropet på nrk enda en gang: "YES WE CAN!"

Huskjøp og finanskrise

Jeg er ganske urolig for tiden. Arne fylte nylig 27 år (ja, han er enda ung) og jeg har minst 3 år igjen på universitetet før jeg er ferdig utdannet. Planen er å fullføre disse tre årene med nordisk språk og litteratur, ta et år spansk og så et år med pedagogikk. Og vips, så er jeg ferdigutdannet lærer. Men det er så fryktelig lenge til! Samtidig så får "alle" barn, og "alle" kjøper seg større leiligheter eller rekkehus. "Alle" kommer videre i livet, bare ikke jeg. Slik føles det. Livet er litt karusell for tiden, men jeg klarer ikke å henge med. Det virker som alt skal gå så fort, man skal ha en bra utdanning (eller ikke utdanning i det hele tatt), finne en bra mann, få vakre barn og innrede et vakkert hjem.
Jeg nerder mye inne på finn.no for tiden, der leser jeg boligsalgsrapporter og leter etter drømmeboligen. Vi følger med på markedet, og på finanskrisen. Men alt er liksom så skremmende. Tenk om vi ikke får solgt 30kvadratsleiligheten vår? Burde jeg slutte på jobb for å klare studiene? Eller burde jeg ikke? Finanskrisen gaper mot meg som et digert, truende monster. Men den har ikke tatt oss, har den vel? Så jeg aner ikke hvorfor jeg stresser. Men man kan aldri vite...!

Hva er viktigst? Kanskje er det bedre å bo trangt, uten soverom, gjesterom eller skikkelig kjøkken. Da er man i alle fall trygg på at man klarer å betale for det man har. Vi bor i det minste midt i smørøyet. Er ikke det positivt? Men så har jeg så lyst til å bo i et søtt rekkehus, med en søt hage. Jeg vet akkuratt hvordan jeg vil innrede det. Og jeg vet akkuratt hvilke bøker, klær og barnevogn barnet vårt skal ha. (LES: fremtidig baby). Kjenner jeg blir så rastløs, det føles lenge å vente. Det er rett før tårene pipler frem ved synet av barnetøysavdelingen på H&M. Trodde aldri jeg skulle bli så verpesyk. Det er rett før jeg dryler p-pille brettet ut vinduet. Men da måtte jeg bare kjøpt nye, og livet ville fortsatt være fylt med hektiske arbeidsdager og eksamensangst.

Ny blogg!

Kjære venner!

Jeg forstår det kan være stressfullt med sånne som meg, som bare våkner opp en dag og finner det for godt å bytte både bloggadresse og mailadresse. Men da jeg nå har trådt inn i ekteskapet, og til og med banken min har skjønt at jeg har byttet navn, da fant jeg ut at det var på tide at mailadresse og blogg også samsvarte med sivilstatus og etternavn.
Jeg håper ikke det medfører store forvirringer. Fra nå av lover jeg å ikke bytte blogg. Og jeg kan love dere at jeg ikke vil blogge om ting som: dagens outfit, nye slankekurer, sminke, mitt siste toalettbesøk eller sladre om andre. Og jeg kommer ikke til å ta kyssebilder av meg og min mann for så å legge det ut på nettet, jeg legger heller ikke ut bilder av meg selv i "dagens outfit" med dyp utringning og trut-munn. Slike bilder vil i utgangspunktet ikke bli tatt.
Jeg håper på oppdatere bloggen jevnlig, med interessante, kreative, eksotiske og smarte innslag.

Snakkes!