"Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også de glemmer, så glemmer ikke jeg deg. Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg." (Jes.49,15-16)
Noen ganger er jeg så ensom i mengden av andre mennesker. Men Gud er der alltid! Ganske fantastisk, eller hva? Guds kjærlighet gjør virkelig ord fattige...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar